Hei igjen fininger! ♥
I dag skal jeg skrive om noe som er litt vanskelig å snakke om. Det er akkurat som at når jeg skriver noe om det, så blir det mer virkelig på en måte. Og selv om jeg skulle ønske at jeg ikke var redd for dette i det hele tatt, så er det reelt. Og så tror jeg kanskje jeg ikke er alene om å føle det sånn.
Jeg ble mor for første gang April 2016. Jeg har alltid hatt mye med barn å gjøre i livet mitt, men å bli mamma er virkelig noe jeg ikke kunne forestille meg hvordan ville være. Joda, man kan se for seg alt det morsomme, alle bleieskiftene, alle utfordringer man møter med små barn, men den følelsen det å bli mamma gir… Den klarte jeg ikke å se for meg på forhånd. Det er sant som de sier… livet blir plutselig snudd på hodet og ting som betydde noe før er plutselig helt ubetydelige, mens den lille skapningen plutselig betyr alt i verden. Jeg har vært forelsket noen ganger før og elsker mannen min, men den kjærligheten jeg føler for barnet mitt er noe helt spesielt. Det går jo ikke an å sammenligne egentlig, for følelsene er så forskjellige. Jeg tror kanskje det har noe med at barnet er mye mer sårbart. Du vet at barnet på en måte er avhengig av deg og at du betyr alt i verden for dem.
Dette bringer meg tilbake til overskriften.. Redd sønnen min skal dø hver eneste dag. Det er helt grusomt å tenke tanken en gang og jeg tror jo selvfølgelig ikke at han skal dø, men jeg lyver hvis jeg sier at jeg ikke bekymrer meg for at noe skal skje han. Og disse bekymringen møter jeg i større eller mindre grad hver eneste dag. Jeg er for eksempel redd at han plutselig skal slutte å puste når han ligger og sover. Hver dag før jeg legger meg må jeg lyse med telefonen ned på sønnen min for å se at han puster. Noen ganger hvis jeg ligger i senga og ikke får sove med en gang, sjekker jeg en gang til før jeg sovner. Nå sover Marcelo på samme rom som oss, så det er ikke noe pes å sjekke, men jeg klarer ikke legge meg uten å se at alt er bra med han.
Ellers er jeg generelt redd for at noe skal skje noe. At han skal sette noe i halsen, klatre opp og dette ned fra noe, falle ned trappa, få tak i kniv eller andre ting som kan skade han. Vi passer jo på han hele tiden, men det har hendt at vi har vært ute for noen «nestenulykker» der han har vært litt raskere enn noen kunne se for seg. Om sånne ting skjer, kan jeg fort ligge på kvelden og se for meg alt det grusomme som kunne skjedd.. Jeg kan se for meg at han skal prøve å ta et skritt i trappa f.eks og faller ned, sånne grusomme ting som jeg overhode ikke vil se for meg, men det skjer bare. Man kan jo virkelig bli paranoid av sånn tankegang.
Nå skal det sies at jeg ikke utstyrer sønnen min med hjelm og jeg lar han utforske verden slik barn skal gjøre. Men det går ikke en dag uten at jeg får en tanke eller følelse som forteller meg at jeg er redd for at han skal dø. Kanskje er det normalt? Jeg vet ikke? Jeg vet jo at de fleste er redde for at det skal skje noe med barna deres, men er det sånn man tenker på daglig?
Er det vanlig å være redd for at barna sine skal dø nesten daglig? hvordan er det med deg?
Følg meg gjerne på Facebook HER og Instagram HER ! (Brassefrue er navnet der og)