Hei dere!! ♥
Dagen derpå, 18. mai og stor og liten er slitne! I går var det 17. mai og den første jeg feiret sammen med Marcelo. Når det er noe man skal gjøre for første gang, så får man automatisk litt forventninger. Man gleder seg til å ta på seg finstasen, til å pynte opp lillegutt, til å trille tur og vise stolt fram sin tre uker gamle baby og man ser for seg en herlig dag fylt med fin musikk, pølser, is og familiekos.
Mailson jobbet i går, så det var bare jeg og Marcelo som skulle gjøre oss klare. Jeg hadde for en gang skyld funnet fram klær dagen i forveien og alt lå tilrette for en perfekt start på nasjonaldagen. Dagen startet litt for tidlig synes jeg, ettersom jeg ikke hadde fått like mange timer som jeg hadde håpet på, men hva kan man gjøre med det? 17. mai venter ikke på deg, så her var det bare å sprette opp og komme seg i dusjen og få gjort mest mulig før lillegutt våknet. Jeg fikk dusjet og fått på meg undertøy før det ble en aldri så liten ammepause. Og amminga tar jo den tiden det tar, så der fikk jeg slått ihjel en halvtimes tid. Etterpå fikk jeg ordnet meg ferdig, før jeg fikk ordnet Marcelo og vi var omsider klare til å gå ut døra kl. 10.15. Innafor planen! Lillegutt hadde fått mat, det hadde ikke jeg, så vi trillet innom bensinstasjon og kjøpte en pose boller, sjokomelk og iste. Det rakk jeg riktignok ikke å spise før over en time etterpå, men sånn er det når man kommer i andre rekke.
Vi trillet bort for å se på fetteren og kusina til Marcelo gå i tog her på Trosvik! Det er et must, men jeg blir like forundret hvert år over hvor fort det er over. Man funderer litt på hvorfor man har stresset seg opp og ut for å vinke og si hei i noen sekunder, men samtidig så ville jeg ikke vært foruten. Det er en del av 17. mai og for de som går i toget så er det jo stas at noen ser på dem. Marcelo var litt utålmodig til en forandring og jeg måtte bæra han litt mens vi så på toget, mens noen andre tok vogna. Han har begynt å si ifra litt mer nå enn før, og det er jo egentlig positivt selv om det er litt slitsomt når jeg ikke helt vet hvorfor han gråter. Men han roet seg etterhvert som vi begynte å gå igjen. Vi trillet opp på St.hans-fjellet til Mormor, der det ble nok en ammepause.
Da vi kom opp til min mamma måtte jeg skifte med en gang. Kjolen jeg hadde valg (som forøvrig var en av de få jeg passet) var for lang, så jeg tråkket i den nesten hele tiden. Den var helt umulig å amme i og den vår nå klam og ekkel etter å ha gått opp bakkene til mamma. Skoene jeg hadde på meg skippet jeg av meg, så ja.. jeg var rimelig lei. Finstasen måtte få en pause, mens jeg fikk i meg litt kaffe og mer søtsaker og lillegutt fikk morsmelken sin.
Marcelo ♥
Jeg og Heidi med hver vår vogn og 3 uker gamle baby! Fetterne er født med bare 20 timers mellomrom.
Nå var det snart tid for å komme seg til byen for å se på toget der. Til tross for å ha blitt ammet, fått ny bleie og masse kos var Marcelo igjen utidig og ikke helt fornøyd. Jeg hadde igjen fått på meg kjolen og tenkte at vi får prøve å gå, og så får vi heller snu om det ikke går. Marcelo sovnet i vogna på veien til byen og nå sov han helt til vi var tilbake hos mammaen min igjen. Etter å ha sett på toget og kosa oss med de andre i familien gikk vi opp til mamma igjen og var der resten av kvelden. Alt i alt så ble det en koselig 17. mai, men som vanlig blir det litt mer stress og styr enn man ser for seg! =)
Familie! ♥
En sang av Jon Niklas Rønning beskriver morsomt hvordan 17. mai ofte kan bli..:) Den bør du høre!