27. juni 2014 dro jeg til Brasil for å møte han som skulle vise seg å være mannen i mitt liv! Vi ble kjent på jorda rundt reisa til meg og Mie, og i sommer tok jeg turen tilbake for å bli enda mer kjent med han jeg hadde fått så god kjemi med! Det var full klaff og nå bor vi sammen i Norge. Tenkte uansett å dele noen bilder fra sommeren jeg aldri vil glemme!
Stoppet på en gatecafé på vei til Ilha Grande for å se en VM kamp.
DAGENE PÅ ILHA GRANDE!
Etter noen fantastiske dager på den idylliske øya utafor Rio De Janeiro, dro vi tre timer med fly og ble noen dager i Ipixuna. Her bodde Mailson før han flytta til Ilha Grande, så det var hyggelig å bli litt kjent med denne byen også 🙂
Kuene til Mailson
Godt for magen og en deilig forfriskning. Helt naturlig og veldig billig. Skal du kjøpe coconut water i butikken i Norge, må du betale nesten 50kr for en liter.
Så var det tid for å besøke svigers! Hjem til familien i Jacundá, som ligger 6 timer med bil fra Ipixuna. Her kunne vi slappe helt av, og kose oss med det enkle, gode liv!
Huset til mor og far, og barndomshjemmet til Mailson.
Mainara og Meire 🙂
Papegøyen Rosa!
Henter litt kokosnøtt..
Far i huset griller.. Nammm..
Jeg vasker tøy..
Total relax! 😀
Kjenner at det hadde vært godt å komme tilbake til sommer, sol og alle de gode menneskene der! Men det blir nok en tur igjen til sommern! 🙂 Det skal bli veldig deilig!
/LIK OM DU LIKER BRASIL. /DEL OM DU SYNES BILDENE VAR FINE.
INNLEGG FRA VI BESØKTE FADDERBARNET VÅRT I MARS 2014.
Vi var utrolig fornøyd med gårsdagens kjøp av regnponchoer på 7/11 i Chiang Khong til 30 bath. I det vi skal sette oss inn i en tuk tuk for å reise til Plan Kontoret i Huai Xai kommer det en regnskur som går regnværet i Bangkok en god gang. Vi ankommer kontoret kvert på 12, og blir tatt imot med åpne armer. Vi må igjennom en del formaliteter til (vi har gjennom de siste 3 månedene fyllt ut det ene dokumentet etter det andre via mail). Nå venter bare de siste signaturene, hvor vi fraskriver Plan for alt ansvar dersom noe skulle skje, vi må fylle ut nærmeste pårørende, blodtype, forsikringspoliser osv. Hmm, kan dette virkelig være nødvendig? Vi skal jo bare en to dagers tur til landsbyen der fadderbarnet bor. Vi forstår det slik at kommunikasjon med annen siviliasjon kan være vanskelig, og nærmeste legehjelp er maaaaange timer unna.
Inne på Plan kontoret i Laos! Plakat fra kampanjen «Because I am a girl», som handler om at der barn lider, lider som oftest jenter mest. Kampanjen skal hjelpe jenter til å få de samme rettighetene som gutter.
Vi spiser en kjapp lunsj rett rundt hjørnet før vi drar. Vi prøver imellomtiden å sette oss inn i den nye valuttaen vi nåå må forholde oss til. Her heter valuttaen Kip, og det er snakk om hundretusner og millioner bare for helt enkle kjøp. Drittlei av hoderegning, deling og fjerning av desimaler sender vi nok en gang melding til Mies fetter Ruben, som er en kløpper på tall. Kort fortalt må vi dele Kip med 1327 for å finne norsk krone. Eller som vi til slutt blir enige om; her er det billig?
Laps. Denne retten fikk vi vite at var for Good Luck! Kunne ikke gjøre annet enn å slå til på denne! 🙂
Vi laster inn baggasjen i bilen som skal kjøre oss til en landsby vi kan bo i like ved der fadderbarnet vårt bor. Litt overrasket over at Plan disponerer en splitter ny Toyota Hilux i et så fattig land som Laos, blir det raskt klart nettopp hvorfor. Det som venter oss er en fire timers lang tur i terreng opp i fjellene nordøst i Laos. Vi skjønner nå den egentlige funksjonen for sikkerhetsbelter i bil? Uten hadde vi spretti alle veien hele tiden, men med disse selvstrammende innretningene holdes kroppene våre mer eller mindre trøkt ned i setet hele veien. En ting er humpene i «veien», en annen ting er stupene og fjellkasta som sjåføren vår mestrer glatt. Han så og hørte nok nervene våre som var langt på utsiden av huden hele veien. For ikke å snakke om «bruene» vi måtte over.. Du vet det er hjemmesnekra broer når sjåføren må stoppe før vi krysser for å gå ut å rette på noen planker før vi kan kjøre over.
Her er en liten stemningsrapport fra bilturen opp. Videoen var ikke ment til å deles på bloggen da den ble laget, men her er den altså..
Klokka nærmer seg 17 når vi endelig ankommer landsbyen i Meung-provinsen der Plan har et feltkontor. Det er ett gjestehus her, hvor vi blir sjekka inn på. Godt vi ikke er godt vant lengre, for nå snakker vi primitive kår. Men til 18kr natta pr pers, kan vi kanskje ikke forlange allverden..
Vi går en runde i landsbygda for å orientere oss litt og er imponert over naturen og livsgleden til befolkningen vi ser.
Det har regnet i landsbyen også, så her er det hverken strøm eller mobilsignal. Landsbyen har en restaurant som serverer frokost (ingen meny, de serverer kun nuddelsuppe), men den er stengt nå da strømmen er gått. Vi er godt vant med strømbrudd, så denne beskjeden ignorerer vi i sin helhet. Vi har strøm på kamera og lommelykt i sekkene.
Plankontoret lager middag til oss, så vi er med de resten av kvelden. På menyen står and (nyslakta for anledningen), sticky-rice, tørka blekksprut, bambus og andeblod med urter. Anda var noe sterk for våre norske ganer, men veldig god. Blod-dippen sto vi over denne gangen. Alle på Plankontoret er utrolig imøtekommende og svarer på alt vi lurer på om arbeidet de gjør i landsbyene i provisen. Gjestfriheten i Laos er noe vi i det kalde nord kan lære mye av.
Her grilles det i mørket:
Maten vi spiste sammen med Plan 🙂
Strømmen kommer tilbake, og vi går tilbake til gjestehuset for å finne sengene. Kl. 7 ringer vekkerklokka. Vi skal kjøre videre kl 8, så vi pakker sekkene og møter sjåføren og en representant fra Plan. Vi spiser frokost (nuddelsuppe) på restauranten. Veldig godt! Først skal vi til utdanningskontoret i landsbyen og se hvordan de jobber der. Der hilser vi på samtlige ansatte og får muligheten til å stille spørsmål om utdanningsopplegget og fremtidsvisjonene til Plan.
Så setter vi kursen mot landsbyen der Jaiy bor. Det er 40 min til med bil på en like humpete vei for å komme dit.
Vi blir møtt av hele landsbyen ved ankomst. Bilen parkerer på fremsiden av huset til Jaiy. Der blir vi møtt av bestefar og invitert inn i stuen. Jaiy og lillesøsteren gjemmer seg sjenerte bak moren, men titter frem og er nokså nysgjerrige. Vi setter oss ned, og den rituelle velkomstsermonien er i gang. Vi, mor, far, bestefar, bestemor, Jaiy, lillesøsteren, overhodet i landsbyen, læreren ved den lokale skolen og tre representanter fra Plan sitter i ring på gulvet, og får etter tur påsatt hvert vårt armbånd av familien. Vi har blitt fortalt om dette på forhånd, og vet at det de sier til oss, mens de setter på hvert armbånd er en takk for besøket, lykkeønskninger om videre reise og hell i livet. Hvert armbånd er først lagt i en skål med rå ris, så lagt over en nyofret kylling med lys, røkelse og blomst. Så settes de på oss besøkende etter tur. Vårt fadderbarn er fortsatt veldig sjenert, men lillesøsteren hennes på 3 år setter på oss hvert vårt armbånd med god hjep fra sin far. Da vil Jaiy også sette på oss et armbånd, og gjør dette helt alene. Det er nok mye mer skremmende enn hva vi kan tenke oss, det at hun har visst i nesten 3 måneder at det skal komme to ukjente mennesker fra andre siden av kloden, for å besøke henne og hennes familie – hjemme i hennes eget hus.
Det er fortsatt litt nervøs stemning i rommet, og bestefaren forteller med hjelp av tolken at vi er de første utlendingene som noen gang har kommet på besøk til deres lille landsby. Han ber oss fortelle litt om hvor vi er fra, og blir veldig overrasket (og stolt) over å høre at vi har reist i tilsammen 30 timer med fly, buss og bil for å besøke de.Vi blir nå oppmerksomme på resten av landsbyen, som har plassert seg i døråpningen inn til stua, i vinduene, eller andre sprekker de kan se igjennom inn til oss.
Vi hadde med en pose med leker til Jaiy og søsteren hennes, så dette øker interessen barna i begynnelsen hadde for oss. Vi har kjøpt med blandt annet et sykepleier-skrin fra Hello Kitty og tegnesaker, noe som er en umiddelbar ice-breaker med barna. Ikke visste vi at innpakninga også skulle være like stas som selve gaven.
Litt gaver til familien og skolen i landsbyen
Vi blir servert lunsj og lokal Laolao (Wiskey lagd på ris). Bestefar er her primus motor i å helle opp i glassene våre med en gang de blir tomme. Det er sterke saker, og vi har senere funnet ut at drikken holder alt fra 40-60% avhengig av brenning. Men nå er det nå en gang frekt å si nei, det har vi lest i boka om Laos før vi kom, og det er tydelig at bestefaren er kjempefornøyd hver gang vi takker ja til et nytt glass.
Vi har med en kalender med motiver fra Norge, og viser frem norsk natur og vinter på sitt beste. Det var helt tydelig overraskende for de å se all snøen vi kan ha på vinteren, selvom det kan bli ganske så kaldt i fjellene nord i Laos også. Under vårt besøk våknet vi opp til 17 grader, noe som ikke er så ille, men på vinteren kan temperaturen synke til langt under 10, og med tanke på husene her er bygget med bambusrør, helt uten isolasjon så er dette helt tydelig en utfordring for mange av familiene i landsbyen. Mammaen til Mie hadde strikket ullsokker til familien vi hadde med – en gave som uten tvil de voksne satt mer pris på enn barna 🙂
Etter noen timer hos familien, og to trette unger, går vi videre til skolen i landsbyen som Plan har bygd og driver. Her jobber det to lærere som har ansvar for hver sin klasse. Den ene har elever fra 1. – 3. klasse, den andre med 4. og 5. klasse. Vi får se litt på undervisningen, men denne blir raskt avsluttet da elevene oppdager oss. Dermed blir det fort friminutt 🙂 Vi har tatt med et spill til de, som vi setter i gang i skolegården. Med mye kroppspråk og god hjelp fra tolken, får vi forklart reglene, og leken er i gang. Til stor jubel og glede fra barna.
Skolen som deles av to landsbyer
Noen ganger foregår undervisningen ute i disse små «klasserommene»
Skolen har fått vann, som et resultat av det månedlige bidraget fadderne gir.
Leken er i gang..
Har vi noe som heter Teacher´s day i Norge? Det synes jeg vi skulle hatt 😉
Embalasjen fra gaven Jaiy fikk ble hengt opp som pynt på skolen
Etterpå vil elevene gjerne vise oss en dans som de helt tydelig har øvd inn til ære for oss. Vi er imponerte!
Vi har fortsatt en fire timers biltur tilbake til Huai Xai, så vi må avslutte besøket dersom vi skal rekke tilbake før mørkets frembrudd (og med tanke på terrenget vi skal gjennom med bil, er ikke dette et alternativ). Tilbake på Plan kontoret i Huai Xai blir vi igjen møtt av spendte Plan-ansatte som gjerne vi høre alt om opplevelsene og intrykkene vi har hatt disse to dagene. Og disse var utelukkende positive! Man får virkelig se verden i et annet perspektiv når man får se med egne øyne hvordan noen mennesker lever i vår verden. Hvor lite de har, hvor hardt de arbeider for å overleve og tilby et liv til familien sin. Livsgleden de viser over det vi hjemme i et av verdens rikeste land tar helt for gitt. Og hvilke forskjell det gjør for en liten landsby at en organisasjon som Plan etablerer seg i et område. På de fire korte årene Plan har vært etablert i Meung-provinsen har tre landsbyer der fått egen brønn med kran i landsbyen, noe som gjør at tilgang på vann nå ikke lenger er en utfordring. De har etablert en skole som gir gratis utdanning til barna, med skolemateriell og stipend-ordninger til videre utdanning. De har etablert flere programmer med opplæring innen helse, hygiene og sanitære spørsmål, noe som reduserer sykdom og øker velferden i landsbyen. Og alt dette er vi med på å bidra til for den lusne summen av 275 kr i måneden. Det er jo mindre enn en lunsj koster på brygga hjemme.
Det var godt å se at Plans arbeid fungerer så bra, og at pengene strekker så langt som de gjør. Laos er et av verdens fattigste land, og for de av dere som ikke vet det er det nabolandet til ferieparadiset Thailand som vi nordmenn elsker å beøke for å spise god og billig mat, slikke sol og kjøpe billige fake varer.
Det er fortsatt mange barn i land som Laos som trenger hjelp. Det som er så lite for oss, kan utgjøre en så stor forskjell for dem. Vi har aldri angret på at vi ble planfaddere, og nå kan vi ikke se for oss et liv uten. Vi har allerede begynt å tenke på neste gang vi skal komme å besøke vårt fadderbarn! Dette var en opplevelse for livet!
Vil DU også bli fadder? Klikk HER, og du er kun noen tastetrykk unna.
Nå skulle egentlig vi ikke til Bangkok eller Thailand i det hele tatt, men siden fadderbarnet bor der hun bor, viste det seg at den enkleste og raskeste måten å komme til henne på var via grenseovergangen i the Golden Triangle, over grensen fra Chiang Khong helt nord i Thailand. Vi booket derfor om flyet vårt, og tok oss tre netter i Bangkok før vi satte kursen nordover til grensa til Laos. Men først..
Fra Buenos Aires til Bangkok er det hele 23,5 timer i lufta. Dette ble heldigvis fordelt over tre strekninger; Buenos Aires-Sao Paulo, Sau Paulo-Doha og Doha-Bangkok. Enda godt vi er blitt drevne på å sove når soves kan, for dette var en laaaaaaang reise. Men skal man først fly så langt og lenge er Qatar Air heldigvis ikke det værste man kan velge. Flyene var romslige, filmutvalget var mer enn greit nok, maten var nydelig og servicen var upåklagelig.
Vel fremme i Bangkok kl 10 lokal tid, kjente vi den intense varmen vi ikke hadde kjent på et par uker. Ikke for å klage, men med en 12kg ryggsekk og hovne føtter, var det ikke akkurat smooth. Men vi skal aldri klage på varmen når vi er fra Norge! Vi fant en taxi og satte kursen mot et døgn med velfortjent hvile og luksus på Lebua Hotel at State Tower. Et femstjernes hotel vi kunne bo på gratis som følge av hotel.coms bonusovernattingssystem!!! Vi ble møtt med en service man bare kan få i thailand, et rom som gikk tårnsuiten på MGM en god gang, og en utsikt fra balkongen vår i 59.etg som overgikk alle forventninger. Vi konkluderer enstemmig i at denne dagen skal kun brukes til å samle kreftene til reisa videre. Vi tar en etterlengtet dusj og tussler rundt i suita vår i slobberokken og tøflene og nyter alt som er complementary før vi beveger oss ut i de travle Bangkok-gatene på jakt etter mat. Gjennom hele USA-oppholdet og de fire ukene i Sør-Amerika har vi både lett og lengtet etter Thai/kina/ChangCheng-mat, så dette skal bli digg. Vi setter oss ned på en nydelig liten sjappe, og bestiller 5 forskjellige retter og to Singa. Livet er herlig!!
En liten strek i regninga var det at vi ikke kan gå opp på takterassen på Lebua i flipflops eller joggesko (noe som nå er de eneste skoene vi har ettersom vi kasta ballerinaskoa vi kjøpte på Walmart i Statene til $5. Disse hadde gjort nytta si for lenge siden, og ligger igjen på hostellet vi sjekka ut fra i Buenos Aires 36 timer tidligere). Så før vi går tilbake til hotellet, må vi finne nye penere sko. Heldigvis er ikke det noe problem i Thailand, så for 99 Bath hver finner vi oss flotte pensko vi skal bruke for å komme oss inn på The Dome; en takterasse på ett av Bangkoks høyeste tak, i 64.etg på Lebua. Vi tar oss en fire timers powernap før vi skifter til «finstasen» og stikker opp på toppen og tar en etterlengtet drink. Det er nå det går opp for oss at den siste etappen i vår 10 ukers reise begynner. Vi er nå kommet til Asia, og har fire land å erobre før vi setter kursen hjem mot Norge.
Resten av kvelden koser vi oss på rommet med snacks og ekstrem sterk thaimat. Samtidig ser vi på Hangover 2 på tv, siden deler av filmen er filmet på hotellet vi bor på. Neste morgen står vi opp 2,5 timer før frokostserveringa stenger, og dette med god grunn. Vi vet nemlig at frokostbuffeten på lebua er episk! Og her har vi tenkt å spise oss mette, bli sultne igjen, og så fortsette og spise igjen..
Men først tid for fotbad..
Og her er et lite utvalg av godsakene fra frokosten… 🙂
Men slik luksus har ikke vi råd til med mindre det er gratis, så neste dag sjekker vi ut og setter kursen mot et nyåpnet hostell som tre amerikanske brødre (med familie i Porsgrunn) driver. Vi har begrenset tid i Bangkok, så vi bestemmer oss for å komme ut å sjekke ut hva byen har å by på. planen var å dra til et stort tempel i nærheten av sentrum. Vi får beskjed om at vi kan ta taxibåt, og setter kursen mot elva. Etter et par lengre omveier finner vi brygga og gjør som alle andre som står der; Når båten kommer, sakker den ned farten og sneier brygga, men stopper aldri helt opp, så her er det bare å hoppe på i fart. Vi kommer helskinnet ombord. Så må vi visstnok bytte taxibåt, og det er nå vi blir så dessorienterte at vi prøver å spørre en vakt om veien. Det går dårlig ettersom vi faktisk ikke helt vet hvor vi skal. En brite som bor i Bangkok hører våres forgjeves forsøk på å få vakta til å snakke engelsk, og tilbyr seg å hjelpe. han forklarer at siden klokka nærmer seg 18 kan det være bedre å starte dagen før og se templene i morgen, siden de ikke alltid slipper turister inn etter 19, og vi er fortsatt et godt stykke unna. Han viser oss i stedet veien til et enormt kjøpesenter like ved, noe som passer bra siden vi trenger å få handla inn gaver til fadderbarnet og diverse annet. Veldig mye av det som selges på senteret er enten dritdyrt, eller unødvendig for oss, men vi finner oss en thai-bukse hver og får slått ihjel to timer på neglesalong. Etter fem uker i flipflops er en pedikyr og et skikkelig fotstell på høy tid, samtidlig som akrylneglene vi satt på i Las Vegas er langt på overtid å få ordnet opp i.
Sulten melder seg, så vi bestemmer oss for å dra tilbake til hostellet for å finne no mat i nærheten. Vi har jo faktisk ikke spist siden frokost i dag eller. Men til gjengjeld var dette på flere måter flere måltider.. Det som skjedde i de påfølgene timene har vi i skrivende stund lagt bak oss, så hendelsene blir ikke like detaljert beskrevet som alt annet, da dette ikke er noe vi vil ha med oss som annet enn et fjernt minne. Kort fortalt tok vi en tuk tuk hjem mot hotellet. To fyrer på motorsykkel kjørte forbi på Mie sin side og dro veska hun hadde mellom bena ut av tuk tuken og kjørte av gårde. Alt som var igjen var stroppen til den elskede veska som hun var så glad i. Se siste bilde av de to sammen:
Vi bruker de neste timene på politistasjonen og får oppleve korrupsjon i praksis. Tilbake på hostellet må vi låne penger av hostellet til taxien som kjørte oss hjem da Mie akkurat hadde tatt ut penger som lå i veska (vi opererer med felles budsjett på turen, så Kristine hadde heller ikke kontanter på seg.) Ganske forbanna, fortsatt sultne, mye fattigere både på utstyrsfronten og reisemoralen, kriter vi tre white russian hver før vi finner et nytt kort i safen på rommet (Nå har vi bare 3 av 5 kort igjen) og finner en minibank. Klokka er nå 01 på natta, men vi bor like ved Soi Cowboy, en kjent bargate i Bangkok, så det er en Japansk restaurant like i nærheten. Maten smaker ikke like godt nå, men vi får ihvertfall i oss noe. Så setter vi oss tilbake på hotellet og får aktivert det gamle sim-kortet til Mie. Gammel Iphone er bedre enn ingen Iphone? Vi smeller i oss et par white russian til, og legger oss sent. Neste dag må vi av en eller annen grunn til den Norske Ambassaden i Bangkok. Lykke til til alle andre som må prøve å finne den av en eller annen grunn!! Deretter går dagen med til å melde tyveriet til reiseforsikringa. Men nå er dagene i Bangkok snart over, så vi må få tak i en bussbillett til neste dag. Vi har mye foran oss, og vi bestemmer at fra og med det øyeblikket skaden er meldt til forsikringa skal vi legge dette bak oss.
Smootie og gammel iphone igjen..
Vi finner ut at vi må komme oss til Northern Bangkok Bus Station (helt på andre sida av byen) for å få kjøpt billetter. Dette tar nesten 40 min i taxi, men vi kommer dit vi skal, og siden vi brukte litt ekstra tid på å finne en taxi som ville skru på takstameter sitt, så kosta ikke det mange kronene. (Jevnt over måtte vi stoppe 6 taxier før vi fant 1 som ville bruke takstameter. Vi skylder på samtlige andre turister som er så dumme og ødelegger for oss som reiser på budsjett at sjåfører prøver seg på dette. De sier f.eks 500Bath for en tur som på takstameter koster 80 Bath. 500 Bath er billig for en tre kvarters tur i Bangkok, men 80 Bath er enda billigere, og mer riktig. Billig nok må jo andre tenke og sier ja, men dette har skapt en dårlig trend i Bangkok. Vi kjørte aldri på fast pris, og hørte fra alle andre vi møtte underveis at de hadde betalt både 4 og 5 ganger mer enn oss for de samme turene).
Vi har jo fått god erfaring med bussterminaler fra de første ukene av turen vår, men bussterminalen i Bangkok er noe for seg selv. Vanlige bokstaver skal du lete lenge etter, og det var akkurat det vi gjorde. Omsider fant vi en skranke det sto information på, så her fikk vi presentert ærendet vårt. Vi ble losa bort til rett skranke og omsider kjøpt 2 billetter til neste dag. Vi drar tilbake til hostellet og legger bilettene i safen (klok av skade). Vi hadde fortsatt ikke kjøpt no gave til Jaiy (fadderbarnet) så vi setter kursen mot et nytt kjøpesenter. Her finner vi en egen Hello Kitty butikk, og rasker med oss ymse leker. Vi finner også en ny Lonely Planet guide for Thailand, Vietnam, Laos og Kambodsja (som også ble stjelt) – helt lik den vi hadde, så nå begynner lykken å snu igjen. Mie trøstekjøper seg egen bok til resten av reisa:
Utslitte etter dårlig søvn og mange inntrykk fra de siste par dagene sovner vi tidlig selvom det er full fest på hostellet. Dagen er kommet for å ta farvel med Bangkok. Og for en måte Bangkok sier adjø på: Det fossregner (nytt begrep etter å ha opplevd regn i Bangkok.) Mie har også våknet opp med en hånd som er tre ganger så stor som den andre grunnet ett eller annet stikk i løpet av natta, så vi må ut å finne et apotek.. Vi tar en bedre frokost mens vi venter på at regnet skal gi seg litt. Det blir opphold og vi finner et apotek som selger oss myggoljer i fleng, antimistaminer i pilleform og flytende form, kløestillende middel osv.. Vi setter kursen mot bussen, og nyter tanken på at vi er ferdige med Bangkok for denne gang. Men vi skal tilbake igjen for å gjenerobre Bangkok.
Skal ikke væra greit. Her med hoven hånd stakkar!
En 14 timers busstur venter oss igjennom natta på seter som er bygd etter mål fra asiatiske dverger. Ett stopp på en forferdelig restaurant med pasta/nuddel/suppe/grøt var alt vi fikk strekt på kroppene på veien. Vi bestemmer oss for å ta en natt til på denne siden av grensen, siden vi ikke skal møte Plan før neste dag. Vi trenger en dag med thaimat og ro og gode senger før vi skal til Laos. Vi har allerede funnet et hotell i Lonely Planet boka. Vi bråvåkner da bussen stopper i Chiang Khong. De siste ut av bussen og mens vi pakker ned putene i sekkene har bussjåføren alledere ordnet tuk tuk til oss. Under ett minutt etter å ha våknet befinner vi oss på en tuktuk igjen som kjører som om han har stjålet kjærra.. Litt av en måte å våkne på.
Resepsjonisten som møter oss på Portside Hotel i Chiang Khong er delvis mann delvis kvinne. Men hanhun er veldig hjelpsom og viser oss et rom før vi sjekker inn. Rommet er koselig nok, og hotellet ligger bare 100m unna havnen som båtene til Laos går fra neste morgen. Vi bytter fra reiseklær til hverdagsklær og trekker nedover gaten for å finne kaffe. Vi ramler over en nydelig liten kaffebar med en enkel meny, og bestiller frokost i samme slengen. Vi tar nå de første malariatablettene, da vi har helt glemt at vi befinner oss i et maliariaområde, og strengt tatt skulle begynt kuren allerede. Etter å ha lest pakningsvedlegget og sett hva bivirkningene er, frister det ikke veldig å svelge denne rosa tabletten. Men nå er nå en gang malaria potensielt dødlig, og på en så kort tur, har vi rett og slett ikke tid til no sykehusbesøk heller, så tablettene inntas med motvilje fra begge. Hårtap, hallusinasjoner, unaturlig bevissthet på hjerterytmen, diare, svimmelhet, hovne øyelokk, feber, insomnia.. jaja, det får briste eller bære nå.
Resten av siste kveld i Thailand går med til å lese mer om fadderbarnet, skikker i Laos, hva vi kan og ikke kan gjøre der og klargjøring av sekkene. Vi legger oss ekstremt tidlig og våkner uthvilte og spente på hva som møter oss i Laos. Men først må vi jo bare få krysset denne elva da..
Vi ser over til Laos. Båtene bruker 3 minutter fra Thailand til Laos og tidligere kvelden før var vi nede ved havnet og orienterte oss hvor immigrasjonskontoret lå, slik at vi ikke skille miste noe tid på dette denne dagen. Vi skal møte på Plan-kontoret i Huiax Xai kl 11. I mer enn god nok tid møter vi opp ved immigrasjonskotoret kl 9.30, bare for å få beskjed om at utlendinger ikke får ta båtene lengre. Disse er bare for Thai og Laos folk. Vi kjøper ikke dette, og velger å bruke det neste kvarteret på å overtale fyren i skranka om å slippe oss over med en båt. Men han er sta, og lar ikke bikke på seg. Vi må derfor hoppe inn i en tuk tuk og kjøre 9 km til den nye brua mellom Thailand og Laos som åpnet sent i fjor. Derfra må vi ta en ny buss som slipper oss av rett på andre siden av elven. Her må vi ordne visum før vi kan krysse grensa offisielt, for så å ta en tuk tuk videre de 9km tilbake den veien hvor Plan kontoret ligger. Vi ankommer derfor 45 minutter for sent, i stedet for 45 minutter for tidlig..
Like blide i regnvær på vei inn i Laos..
Fortsettelse følger i neste innlegg som vil handle om fadderbesøket! 🙂
Etter 17,5 nydelige timer på Cama Suites med lunsj, middag, champagne, frokost og div snacks, filmer og x-antall timer søvn kom vi omsider frem til bussterminalen i Buenos Aires. Etter at tidsklemma hadde tatt oss for fullt rundt Iguassu-fallene hadde vi denne gangen heller ikke booka noe overnatting. Hjemløse nok en gang kl 9 på morgene, fant vi kjapt en adresse til noe som så ut til å være helt grei standard. Vi hadde nå et mål i andre enden? Så var det bare det med transport da? Etter å ha sett Scam City på National Geografic før vi dro var taxi utelukka. Det å bli svindla for penger i taxi er ikke innafor vårt budsjett, så buss ble her det opplagte valget. Vi fant en hel rad (egentlig var det fire rader) med bussholdeplasser med masse numre, men ingen navn på destinasjoner? Heldigvis snakker Kristine ordentlig spansk og ikke tulle-spansk som Mie gjør og fikk oss losa i rett retnig. Hmmm, så var det dette med billett da. Nå visste vi egentlig at vi trengte å ha kjøpt et SUBE-kort på forhånd, men de selges ikke overalt så vi tenkte vi kunne prøve å kjøpe et på bussen? Det går jo ikke, men det «visste ikke vi»? Men nå mye dårligere spansk og to forvirra ansiktsutrykk, så er det bare å sette seg ned på bussen, da buss-sjåfører i Buenos Aires ikke ønsker å prøve å forklare dette med SUBE-kort til turister som nå nesten ikke skjønner spansk. Innafor budsjett!
Vi finner hostellet vårt, og booker oss inn for ei natt. Det er helt ok, men ikke noe å hoppe i taket for. Så bærer det ut for å finne et bedre hostell til de neste dagene. Nå har jo vi vendt oss veldig til å bytte hosteller underveis i et opphold, og synes egentlig det er helt greit. da får vi sett mer av spesielt de store byene, og blir raskere kjent i de forskjellige nærmiljøene. Vi booker to hosteller til de neste 8 dagene, så finner vi oss mat. Havner på en pastarestaurant og spiser det som skulle være en lunsj, men endte opp med å bli et måltid som mettet i over et døgn.
Kristine er nå utnevnt til offisiel kart-ansvarlig på reisa. Hun guider oss ned til Puerto Madero hvor vann-ansvarlige Mie bestiller en kjempeflaske øl til oss. Vi sitter første kvelden langs den idylliske havnen i Buenos Aires og syntes det er litt småkjørlig her nå, med bare 22 varmegrader når klokka viser 21.. Den intense varmen fra Brasil er lagt bak oss, og vi småangrer litt på at alt vi hadde av «varmere» klær ble sendt hjem fra Floripa, da vi umulig kunne tenke oss at det kunne bli kjøligere senere på reisa.
De neste dagene går med til å seightse litt rundt i denne fantastiske byen, og å bytte nærmiljø, fra Palermo til San Telmo. På mandagen finner vi veien ut på byen en liten tur, og neste morgen blir til ettermiddag før vi finner veien ut døra. Denne gangen med ett mål for øyet: Kinamat!!!! Dette viser seg å være nærmest en umulig oppgave, da Buenos Aires folk elsker italiensk mat over alt på jord, og kinarestauranter blir som å finne den berømte nåla i høystakken. Vi ender i stedet opp på en argentinsk lunsj-sjappe, smeller i oss to biffer med ovnsstekte poteter og tussler hjemover. Det blir tidlig kvelden denne dagen, men til gjengjeld har vi mye mer å gi neste dag:)
Etter 5 dager i Buenos Aires er vi blitt helt rå på metron og disse bussene som alle påstår at man trenger SUBE-kort for å kjøre. Vi tar turen til La Boca en dag for å se de ikoniske bygningene som alle har sett på bilder fra Buenos Aires. For å bevege oss litt velger vi å gå hit i dag. Kartansvarlig har peila ut en fin rute til oss gjennom flere parker, og forbi La Boca stadion. Vel fremme i La Boca er vi litt overrasket over at det er så lite. Det er bare tre gater som former en trekant med disse husene, og gatene imellom er fyllt av gaterestauranter med over gjennomsnittet masete innkastere og gud-veit-hvor-mange tangodansere som skal ta bilder med turister. Vi setter oss ned på en hjørnerestaurant hvor de maser minst og bestiller to nydelige biffer. Skjønt enige om at det må være mer å se i La Boca tar vi turen mot havna for å utforske. Da blir vi stoppet av en lokal dame som ber oss snu og gå tilbake samme veien som vi kom, hvis ikke ville vi bli ranet litt lenger ned i gata. Hun virket som hun visste hva hun snakket om, så da satt vi oss på buss 29 tilbake til hostellet.
Vi har nå flyttet til vårt 3. hostell i San Nicolas. Her ordner vi med litt forskjellig backpacker-relaterte ting, som dette med klesvask? Klesvask er en luksus vi nordmenn tar for gitt. Det er ikke det at det er mangel på mulige vaskerier å få vasket klærene sine på, vaskerier er det mer enn mange nok av. Det største problemet er at uansett hvor vi vasker klærne, kommer de tilbake enten med mer flekker, mindre i størrelsen, det hvite er blitt gul-rosa eller det svarte er blitt klora.. Det er nå med store nerver vi henter de rene klærne våre. Denne gangen er intet unntak, og vi skjønner nå hvorfor folk som reiser over mange måneder ser jævligere ut for hver uke.. Det begynner å bli klart for oss at vi må ta en dag å shoppe litt nytt.
Andre kveld på vårt nye hostell blir vi invitert på hjemmelagde empanadas av eierne av hostellet. Det er 15 stykk som deltar på middagen og vi møter folk fra nær og fjern. Empanadasene er nydelige, og rødvina er om mulig enda bedre.
Neste dag øser det ned. Det elendige været kombinert med at bussene er gått i streik, gjør at t-banen er smekk full av bløte, missfornøyde argentinere. Vi er ikke no unntak. Hostellet vårt ligger ca 50 meter fra metroen, men på denne korte strekningen er klærne våre til å vri opp. Hadde det ikke vært for at vi trengte nye klær, hadde vi holdt oss hjemme i dag. Vi finner veien til Buenos Aires´største kjøpesenter?. Men vi finner jo ikke noe vi vil ha.. Dvs, det vi har lyst på har vi ikke råd til og det vi har råd til har vi ikke lyst på. Så vi setter oss ned å tar en trøste-helado.
Klokka begynner å fly fra oss. Vi skal på vinsmaking i kveld, og vi er helt på andre siden av byen fra der vi bor. Vi kommer oss ned på den klamme, overfyllte t-banen igjen og får tatt en bane til en stasjon hvor vi må bytte linje. Da stopper metroen i sin helhet for denne dagen, og en forbanna folkemengde (oss inkludert) finner veien opp igjen til overflaten (Lettere sagt enn gjort, men det går til slutt). I dag har de også satt opp prisen på metroen, så vi fikk ikke valuta for pengene da vi endte opp med å traske hjem igjen.. Kunne nesten svømt for flere steder måtte vi vasse med vann opp til knærne for å krysse veien. Søkkbløte og med blødene shoppinghjerter igjen, lager vi en kjapp og enkel middag på hostellet.
Mette og nydusja setter vi kursen med 5 andre fra hostellet over til den andre siden av byen igjen for å smake på vin! Det ble en fantastisk kveld, med utrolig mange forskjellige typer argentinsk vin.
Dagene i Buenos Aires går fort, og det er så mye vi vil gjøre. Vi leter fortsatt håpløst rundt etter biletter til Boca Juniors sin kamp kommende søndag, og dette tar mye tid og krefter. De siste årene har det kommet nye regler, så biletter til dette lagets kamper blir kun solgt til medlemmer av klubben eller til store turoperatører. Turoperatørene tar latterlig høy pris for bilettene! (Vi vet hva de koster for medlemmer, så vi lar oss ikke lure av slikt) Da har vi ett valg igjen; svartebørsen?Vi har vurdert risikoen ved å kjøpe biletter der, da alle argentinerne her advarer oss mot falske biletter, men vi klare å finne ekte allikevel. Det største problemet slik vi så det er ikke falske biletter, men at vi ikke vet hvor svartebørsen er (!) Det er jo ikke et sted eller noe du finner på et kart. Her må man kjenne noen som kjenner noen, eller bruke de siste timene før kampstart å finne en hai på utsiden av stadion. Søndagens kamp er tydeligvis en populærkamp, så alle billetter vi finner på nett er solgt innen vi får ringt på de. Da får vi heller ta veien til La Bombadero uten billett i hånden, og håpe vi finner noen som selger ekte billetter. Lang historie kort – det gjør vi. Vi finner en fyr som sier han har sesongkort på la platea (øvre nivå på stadion). Vi krangler frem og tilbake på pris, og blir til slutt enige om en sum vi kan leve med alle tre. Så krever vi at han følger oss inn til siste check-point med billettene før han får penger. Dette er greit for han, og vi er veldig glad for at vi ba han om å følge oss helt inn. For et kaos!! Vi står i verdens værste køsystem hvis det kan kalles et system i det hele tatt. Vi går i armlås for ikke å komme bort fra hverandre i all dyttinga og kaoset. Alle rundt oss skriker og roper på politiet som står ved ulike porter og sluser oss gjennom. Hver gang køen stopper begynner publikum å rase og skrike banneord. Boca juniors-fansen er kjent for sitt temperament, trolig grunnen til at 3 politihellikoptere hoovrer over stadion til en hver tid. Etter mye mas, kommer vi oss inn til stadion og finner plassene våre. Kampen er akkurat igang og vi er fornøyd å ha kommet inn på en kamp som «alle» sa vi ikke kunne klare å få biletter til. Vi hadde plasser på øverste nivå, men nesten rett over supporterklanen til Boca Juniors. Og her snakker vi en gjeng som synger og hoier gjennom hele kampen. Stemningen var magisk og langt i fra alt annet vi har opplevd tidligere. Da Boca Juniors scora stormet folk ut mot banen og det var ville tilstander. Godt de hadde gjerde der. Tok en filmsnutt rett etter målet, så da kan man jo få en feeling på hvordan dette opplevdes for oss! =)
Kampen ender 1-1 og vi går hele veien hjem fra stadion til hostellet. Vi stopper på et supermarked og handler inn middag. Vi er skrubbsultne, siden vi har glemt å spise siden frokost. Det er en lang vei fra La Bombonera stadion og til vårt hostell, og innen vi klater opp de siste trappene til hostellet kjenner vi at vi er ganske utslitte i tillegg til å være sultne. Vi krysser fingrene for at Christian (hostelleieren) lager middag i kveld også. Og det gjør han heldigvis. Vi sparer våre råvarer til lunsj i morgen og setter oss ned for å fylle ut noen dokumenter til Plan Norge ang. vårt besøk i Laos, mens vi deler en flaske billig, men veldig god argentinsk rødvin. I dag/natt (kl 23.45) blir det servert ovnsbakt kylling med søtpotetstappe og ovnsbakte grønnsaker. Helt nydelig.
Etter middag blir vi sittende å snakke med eierne, og deler både vannpipe og en mate. Mate er en tradisjonell te-drikk som vi har lest om og sett «alle» argentinerne drikke overalt hvor de er. Vi har hatt som mål å få smakt en mate før vi drar fra Argentina, men vi har rett og slett ikke hatt tid til det før. Chris og Cami forteller oss at det er uaktuelt å dra før vi har prøvd drikken, så i de sene nattetimer sitter vi rundt bordet og drikker denne ekstremt sterke teen. Den er ikke så vondt som vi frykta, men ikke spesielt god heller. Vi kan i hvertfall stryke den av lista vår nå, og legger oss sent selv om vi skal sjekke ut i morgen. Heldigvis er det veldig laid-back på dette hostellet, så vi har fått beskjed om at vi må sjekke ut 11-no-hurry, dvs, når vi våkner. Utrolig deilig, ettersom flyet vårt ikke går før 23.20 på kvelden.
Den siste dagen slappet vi av på hostellet, lagde oss mat og gjorde klart stort og smått til vi skulle krysse jordkloden. 23 timer i lufta og 10 timer fram i tid lander vi tidlig morgen to dager etter i Bangkok.
Buenos Aires oppholdet har vært veldig bra. Vi har kosa oss med god mat, fantastisk vin, flotte mennesker, magi på La Bombonera, koselige gater i La Boca og masse mer. Her er en aldri så liten bildekavalkade fra dagene våre i Argentinas hovedstad.
Etter 15 timer på Leito seter var det to uthvilte jenter som satte sine føtter på asfalten utenfor bussterminalen ved foz do iguaçu. Her skal vi oppleve den brasilske siden av Iguassu-fallene. Grunnet en spontan bytur siste kvelden i Floripa, hadde vi ikke hatt tid til å finne oss et sted å bo her enda, så hjemløse og sultne setter vi oss ned på en random cafe, bestiller to store kaffe og 2 coxinhas. Vi kommer oss på nett og finner et veldig billig hotell i nærheten. foz do iguaçu er et veldig lite sted, så beliggenheten spiller ikke stor rolle.
Vi finner en taxi og kjører til hotellet. Det blir raskt tydelig for oss hvorfor dette hoteller er billigere enn flere av hostellene i nærheten. Det har helt tydelig ikke vært pusset opp de siste 30 åra, det stinker piss i gangene, og marmoren i trappa er ikke bare gul – men faktisk brun? Jaja, vi skal jo bare være her en knapp dag, så vi sjekker inn og tar en etterlengtet dusj. Etter å ha bodd flere døgn uten vann tidligere på reisa i Brasil, er det tydelig at et tettsted i nærheten av en av verdens største fossefall ihvertfall ikke har vannmangel. Trykket i dusjen hadde lett gjort enhver norsk kvalitetshøytrykksspyler til skamme.
Her er det ingen tid å miste. Vi har bare dagen i dag på å få sett fossen fra denne siden, så vi kaster oss i en buss og kommer oss til nasjonalparken. Utenfor parken møter vi en fyr som ser like forvirra ut som oss der han står med Lonely Planet-boka si (samme som vi har) og titter rundt seg. Vi skjønner at han er like lost som oss, så vi slår av en prat. Han reiser alene og er fra England, så vi avtaler å se fossen sammen. Det er alltid hyggelig å bli kjent med andre reisende, og det er alltid greit å være flere sammen. Da er det mindre stress å få tatt bilder sammen også, for det er ikke alltid like trygt å gi bort kamera og spørre om noen kan ta bilder. Det er forsåvidt derfor vi fortsatt har så få bilder sammen.
Vi henger rundt i nasjonalparken og tar buss for å komme til siste strekning av fossefallene. Det en en fantastisk utsikt som venter oss. Rundt hver sving er det et nytt inntrykk av fossen som overgår det forrige. Til slutt kommer vi til en bro som lar oss gå helt inn i gapet på Devil´s Throat.
Herfra lar vi bildene fortelle resten:
Devil`s throat i bakgrunn
Poserer med vår nye venn Ammaar!
Vi avtaler med Ammaar som også skal dra videre til den Argentinske siden i morgen at vi ser den siden sammen også. Ammaar er heldigvis mye bedre til å sjekke ut ting enn oss, så i løpet av dagen får vi meldinger om når bussen går, hvor vi skal møtes i morra og hvilket hostell vi bør booke. Vi nyter at vi ikke trenger å sjekke ut noe mer, så vi tar en times powernap før vi stikker ut på sushi.
Neste morgen etter utsjekk møter vi Ammaar på bussholdeplassen. Vi finner bussen og sier adjø til Brasil. Vi stopper på grensa og får passet stempla, og da var vi inne i Argentina. Hostellet Ammaar har valgt er fantastisk koselig. Vi setter fra oss sekken og tar bussen til Puerto de iguazu. Vel fremme skjønner vi nå at det er mer å se her enn fra den Brasilske siden. Parken er enorm! Det går flere sett med tog og biler og det er merket opp ulike trail vi kan gå for å utforske både jungel og utsikt. Vi har selvfølgelig dårlig tid (ca tre timer) så vi tar toget helt frem til Devil´s Throat igjen, og går utpå broen rett over kanten. Brølet fra fossen er nesten øredøvende, og trykket fra vannet skaper en konstant regnskur over broen. Vi tar bildene våre og nyter naturkreftene i sin råeste form.
Vi ser at vi har tid til å gå en trail før parken stenger, så vi kommer oss ned til et annet utkikksted. Det angret i ikke på Dette er uten tvil den finete og kuleste utsikten vi hadde sett til nå.
Sitter på toget som skal føre oss til fossefallene
En herlig samlig av sommerfugler
Devil`s throat Mie blir kliss våt
Ammaar, the waterfall and the rainbow
Hjemme igjen på hostellet har det gått opp for oss at vi har glemt å spise hele dagen. Det er nå 15 timer siden frokost, og mat er nå det eneste som står i hodet på oss. heldigvis har hostellet en BBQ på kvelden med argentisk biff og pølse ? og selvfølgelig rødvin.. Vi melder oss på og nyter hver bit og dråpe.
På grensa mellom Brasil og Argentina Vi lærer bartenderen å lage White Russian
Vi har kjøpt oss nye armbånd og føler oss finere enn noen gang
Hostellet
Her blir vi kjent med to jenter fra Sveits som nettopp har kommet fra Buenos Aires. Vi tar imot de tipsa vi kan, så legger vi oss. Denne gangen på 14 manns mixed dorm. Vi sover som stener og våkner opp uthvilte og klare for et nytt reisedøgn til Buenos Aires. To hektiske dager ligger bak oss nå, men det er blitt hverdagen vår nå, siden vi skal beseire tre kontinenter på 10 uker? Godt er det da når vi oppdager at busser i Agentina er ENDA bedre enn det beste Brasil har å by på. I Argentina har de nemlig noe som heter Cama Suites? Men det kommer vi nærmere inn på i neste innlegg.
Inne på Plan kontoret i Laos! Plakat fra kampanjen «Because I am a girl», som handler om at der barn lider, lider som oftest jenter mest. Kampanjen skal hjelpe jenter til å få de samme rettighetene som gutter. 
