INNLEGG POSTET 08.03.2014.

Etter mye unødvendige uforutsette hindringer på Ilha Grande, satte vi nå kursen mot fastlandet og halvøya Florianopolis – heretter Floripa.

Mens vi venter på båten setter vi oss ned på en gatecafe ved brygga, og krysser fingrene for at den brasilianske diareen som har funnet veien til begge våres tarmflora, skal være ekstremt fort forbigående – spesielt med tanke på at vi nå har 24 timer forran oss på reise, fordelt på en båt og 3 busser.. (Lang historie kort – det gikk fint..)

Alt i Brasil går tregt. Vi ble forespeilet en 50 min båttur, og så en times biltur til Paraty. Dermed skulle vi rekke bussen til Sao Paulo med god margin. Båtturen tok 65 minuttter og bilturen tok to timer. Vi løper ut av transferbilen bort til busstasjonen, hvor vi ser bussen vi skal ta til Sao Paulo. Den er heldigvis også forsinket, som i god brasiliansk ånd. Kristine slenger sekkene våre inn i bussen, mens Mie stiller seg i kø for å få kjøpt billetter. Av frykt for å bli snakket til på portugisisk igjen, og dermed kjøpe feil billetter eller eventuelt en ku, bytter vi plass. Dette var sjakktrekket reiseduoen trengte! Ettersom Mie nå står i bussdøra og stenger sjåføren utenfor bussen, kaster Kristine seg fremst i køen ved billettluka og vifter med 201R$ (vi visste hva billettene kosta og hadde dermed akkurat i cash). Hun sikrer oss de to siste billettene på denne bussen, mens de to hun snek føre fikk beskjed om at nå var bussen full. Neste buss til Sao Paulo går ikke før om 9 timer? Letta og fornøde sitter vi nå på en 6 timers busstur, med en noe amper bussjåfør. Skulle vi noengang vært med på Amazing Race er vi skråsikre på seier etter dagens innsats.

Vi bytter på nytt buss i Sao Paulo, og må kun vente 20 min på neste buss som skal ta oss videre på ferden. Det er nå langt på natt, og vi sover bort denne bussturen på 6 timer også. (med unntak av når bussen stopper på rasteplasser – da er det nattmat 🙂 

Nytt bussbytte i Curitiba, og vi ser nå lyset i enden av den lange bussturtunellen. Om 5 timer er vi fremme i Floripa etter et døgn på reise. Et døgn i buss høres mye ut, men nå skal det sies at buss i Brasil er en helt annen klasse enn Norge. Brasil har ikke kasta bort pengene sine på tog som vi i nord har, så de har heller satsa på en ting som virker. Terminalene er som våre flyplasser, og bussene er delt inn i ulike klasser. Fra helt vanlige seter, til executivo, til leito. Prisforskjeller er minimal, så vi kjører leito så lenge det er ledige biletter igjen.

 Fremme på bussterminalen i Floripa møter vi Gustavo og Pricila som henter oss. Dette er gamle kjenninger fra Valencia. Begge er fra Sao Paulo, men driver nå gastrobar i Floripa. 

Det er utrolig digg å møte kjentfolk som kjører oss til hostellet, og viser oss rundt på øya i samme slengen. Vi får beskjed om å være klare 7.30 i morgen tidlig, sånn at de kan ta oss med på full seightseeing.

Vi sjekker inn på Backpacker Sunset Hostel. En ny epoke har begynt, denne gangen skal vi bo på dorm. Grunnet karneval har prisene på overnatting skutt i været den kommende uken, så vi er enige om å heller legge pengene denne uka på opplevelser og mat enn overnatting. Vi er jo nesten ikke på rommet annet enn for å sove, skifte, dusje og lade gadgets. Vi blir kjent med 3 hyggelige jenter fra Tyskland og Israel som vi deler dorm med. Vi møtes i baren på hostellet og tar en øl, før vi legger oss tidlig. I morgen blir det tidligste vi har stått opp hele reisa, men det klarer vi. Og det klarte vi også.

Som sagt er Brasil et tregt land, og brasilianerne er intet unntak. Gustavo og Pricila er heldigvis 20 min forsinka, noe som gjør at vi rekker å både pusse tenner, vaske fjeset og spise ei skive:)

Dette ble dagen da vi virkelig skulle få se hvorfor Floripa er så flott som vi har hørt. Vi ble tatt med til forskjellige strender. Ikke alle, da halvøya har hele 45 strender, men vi fikk nok sett de fineste. Ble en herlig dag på stranda med gode venner. Lærte oss også at den kaffen vi liker best heter Cafe Preto Grande. Fra nå av kan vi bestille kaffe helt selv! Der vi tilbrakte mest tid var på stranda Matadeiro, Gustavos favorittstrand på øya, og ikke uten grunn. Vi likte oss også veldig godt her! Ingen turister, bare deilige hvite strender, store surfebølger med surfeduder på, kaffe, ferskpressa appelsinjuice og sol. Prisene i beachbaren var også under halve prisen av hva vi hadde sett på de andre store turiststrendene. Det ble noen smårøde kropper etter denne dagen, men definitivt verdt det! 

På kvelden tok vi på oss det fineste vi hadde (som ikke nøvendigvis er veldig fint. Vi er jo tross alt backpackere) og dro på den fancy gastro baren La Cave som er baren til Gustavo og Priscila. Vi prøvde ut en nydelig vin og et delikat ost og skinkefat. Fikk også servert den beste desserten vi har smakt på lenge (lanskje noensinne).. Kokken på La Cave er britisk og heter Harry. Utrolig dyktig og veldig hyggelig. han har bodd og jobbet i Floripa i 8 måneder, så han synes det var veldig stas med europeisk besøk han kunne snakke engelsk med. 

Gustavo og Pricilla skal feire karneal i Sau Paulo, så de inviterer oss til å bo i leiligheten deres de neste 4 nettene. Dette er helt klart innafor budsjett, og uansett bedre enn å bo på dorm, så vi takker gladelig ja til tilbudet:) Hostellet har også mistet vannet, så egen leilighet i byen er midt i blinken! Vi møter Pricilla på fredag etter å ha sjekket ut fra Sunset, og sjekker inn i Casa Pris e Gus. Gustavo har dratt allerede, men Pricilla drar ikke før i morgen. La Cave skal være åpent siste kveld i dag før de stenger for karneval, så vi spiser selvfølgelig middagen der igjen. Men først viser Pricila oss rundt i nabolaget og tar oss med på en fantasisk lunsjbuffet.  På La Cave senere på kvelden unner vi oss en treretters.

Her finner vi også det vi til nå er enige om at er den beste rødvinen vi noengang har smakt!

 De neste dagene i Floripa går med til å utforske øya videre. Vi finner veien til postkontoret som endelig er åpent igjen etter en flere måneders streik, og får sendt hjem 10 kg med unødvendig baggasje. Sekkene våre nermer seg nå en behagelig vekt på 8 kg, så det er mye lettere å drasse rundt på enn de 14 vi reiste fra Gardermoen med.

Det er karneval på lørdag, og dette gleder vi oss selvfølgelig stort til!! Gatene er fulle av mennesker fra tidlig morgen, det er musikk overalt og utrolig mye rart å se på. Vi følger musikken inn til sentrum for å komme inn i kjernen av karnevalet. For å skli bedre inn i mengden av drag-queens, sambadansere, dritings turister og generelle freaks, kjøper vi oss to blinkene hodepynt-bøyler. Vi er kjempefornøyde!! 

Det er på tide å takke for oss i Floripa. Og i grevens tid kanskje. Den siste dagen har vannet forsvunnet fra byens kraner igjen, og det er et uvær vi sjelden har sett maken til. Det øser ned og lyner og tordner som bare det. Vi pakker sammen sekkene og setter kursen mot bussterminalen hvor vi et par dager tidligere hadde vært å sikret oss to leitoseter til Foz de Iguassu. Med litt (mye) innkjøpt proviant (i form av kjeks, sjokolade og potetgull) og sovemaskene klare, finner vi setene våre og er klare for en 14 times busstur igjen.

 #Floripa #Brasil #reise #jordarundt

 /lik om du likte innlegget 🙂

INNLEGG POSTET 05.03.2014.

Hvis du ikke har fått det med deg så var vi i byavisa igjen forrige uke! Legger ut en link her.. God Lesing! =)

 

 

 

Ellers kan jeg nevne at vi akkurat har dratt fra Floripa til Iguazzu falls! 🙂 Vi koser oss helt vanvittig på tur og snart kommer flere innlegg og bilder! 🙂 stay tuned!

#reise #jordarundt #travel 

 

Hilsen fra turjentene!! 🙂

 

/lik om du liker å reise

INNLEGG POSTET 27.02.2014.

At vi byttet hostel 4 ganger i løpet av vårt 4 netters lange Ilha Grande opphold forteller vel litt om at dagene på øya ble ikke like avslappende som først tenkt. Etter yrende liv og røre i Rio der vi var uberforsiktig med alt var det utrolig deilig og sette føttene i sanda på Ilha Grande, paradisøya som ligger ca to timer utafor Rio de Janeiro. Denne øya har hverken biler eller minimank, så et perfekt sted for å samle krefter, leve det gode liv og bare late seg. 

Vi kom i land utpå ettermiddagen torsdag 20. februar. Vi hadde fått tak i et rom på dorm, fordi det virket som det meste var fullt der ute. Iallefall de hostellene guiden vår hadde kontakt med. Tenkte sove der en natt, for så å finne noe på egenhånd. Vi kom til et overfylt dorm på Paradise hostel med ikke veldig imøtekommende jenter. Følte oss rett og slett ikke hjemme der, så vi var raskt ute for å prøve å finne oss et nytt sted til dagen etter. Vi fant et sted som het Mango Tree og bestemte oss for å like godt flytte inn der samme dagen. Dermed ble første bytte av hostell gjort, kun et par timer etter vi kom i land der. Heldigvis fikk vi snakka oss til å få pengene tilbake. Innafor budgjett. Mango Tree lå litt lenger inn i bushen, men vi tenkte uansett å gi det en sjans. Med en dusj uten noe trøtt, en nesten tett dass og en dobbeltseng som bula ned på midten og dermed førte oss «klist i klist» under nattesøvnen, fristet det ikke særlig å fortsette å bo der heller. Dag to var vi ute på tokt igjen etter et nytt sted å bo. Vi fant et kjempefint sted til samme pris som lå nærmere stranda, som var større og som hadde bedre seng, så vi booket dette til dagen etter. Det ble en natt til på Mango Tree, men da tok Mie barnesenga, så vi kom oss igjennom den natta og. Dag 3 flyttet vi til til det nye hostellet (som jeg ikke husker navnet på), og var superfornøyde med tilværelsen… Vel det varte noen timer. Utpå ettermiddagen da Mie tok en powernap og jeg satt og ordnet noe på pcen gikk strømmen på hele hostellet. Vi skjønte ikke helt hvorfor, men tenkte at det sikkert var midlertidig og at den ville komme fort tilbake. Vi tok oss en tur ut og fikk sett at det brant i en strøm-mast utafor der vi bodde. Ikke rart strømmen gikk. Resten av kvelden ble tilbrakt på bar og kvelden/natten på hostellet ble i mørket. Uten lys, kjøleskap som fungerer eller aircondition ble ikke dette vår beste natt på øya. Våknet opp svett og ekkel dagen etter klare for å finne ut av hva som kom til å skje med strømmen videre. Strømmen kom tilbake, og vi var ved godt mot. 🙂 gleden var kortvarig. Strømmen gikk igjen. Denne gangen var det visst midlertidig, men vi hadde fått nok, så sjekket ut igjen, fikk tilbake pengene på nytt og dro ned på Lonier, et sted vi hadde vært innom et par ganger tidligere både og hørt om rom og spist/drukket litt. Dette stedet har agregat, så da var vi endelig sikret en natt uten tull og tøys. Og denne nattet ble den desidert beste. Eget lite kjøkken og veldig gode senger. Dette fortjente vi!! Nesten synd vi skulle sjekke ut og forlate øya dagen etter. Men når man er på et sted uten minibank, så stopper det seg selv, om man kun har tatt ut akkurat det man trenger. Til gjengjeld en veldig grei måte å holde budgjett på.

Dette var dramatikken som var på Ilha Grande, men innimellom dette klarte vi å kline inn masse moro på denne fantastiske øya! Første kvelden havna vi på barbeque på Aquario hostell. Der traff vi mange andre backpackere, til og med noen norske!! Etter god mat og masse reiseprat forvandlet grillkvelden seg til en stor fest og vi holdt det gående med gode drinker i deilig temperatur en god stund til tross for de få timene med søvn vi hadde fått. Dagen etter med tilbragt på Praia Preta som lå rett ved siden av den stranda vi bodde på.. Ellers tok vi en kjempegod middag på en av strandrestaurantene. Den ellers flotte og idylliske stranda blir på kvelden gjort om til en strand med border i sandet,  koselig belysning og masse god mat og eksotiske drinker på kvelden. Ikke feil å spise middag med tærne i sanda 🙂

Den tredje dagen ble en dag med trening for oss. Vi tok på oss treningstøy og joggesko og bestemte oss for å gå til Lopes Mendes, som er kåret til den 7. fineste stranda i verden! Kan trygt sies at dette ble en treningsøkt. Vi var støle i leggene fra før etter å ha flydd ned favelaen i flip flops dagen før, og det ble ikke akkurat bedre av denne turen. Vi trodde vi skulle gå mer eller mindre bortover langs kystlinjen, men her bar det oppover i bakker som sikkert var oppimot 80 grader i stigning og likedan nedover. Vi valgte selvfølgelig å starte turen kl 11.30, som er den desidert varmeste tiden på døgnet. Når vannflaska tok slutt etter en halvtimes tid var vi ikke særlig høye i hatten, men vi fortsatte turen, positive som vi er. 3 timer senere kom vi til en strand som ikke kan måles med så mange andre. Gåturen var glemt (nesten ihvertfall) og de neste timene kunne nytes i kritthvit sand.. 🙂 

Det er verdt å gå tre timer i sånt terreng….

…når det som møter deg i enden er dette…

 

Fantastisk!!

Resten av oppholdet gikk med til å kose seg på øya. Bildene kan vel egentlig tale for seg…

 

INNLEGG POSTET 26.02.2014. 

Endelig etter mye mas med insjekking og tre flyturer landet vi i Rio. Midt på natta.. Fikk gjemt unna verdisaker så godt vi kunne. Hadde jo hørt at Rio er livsfarlig. Fikk tatt ut noen penger i en minibank, for så å få en taxi til hostellet vi skulle bo på! Kommer fram dit kl 6.15 på morran, og det viser seg at vi ikke kan sjekke inn før klokka 13. Det er over seks timer å slå ihjel og vi er supertrøtte. Var ikke annet å gjøre enn å ta seg en øl og slappe av litt. Hang i lobbyen og gjorde smånarr av han som lå og sov inne på en madrass i tv-stua, mens vi prøvde å finne ut hvordan vi skulle få timene til å gå, og hva vi skulle gjøre mens vi er i Rio. Et par timer senere havna vi sjæl i tv-stua. Tenkte at det er jo greit å slappe av litt, uten å sove selvfølgelig. Madrassen var klam og småekkel av luftfuktigheten, men til et punkt så brydde vi oss ikke lengre. Hodeputa fra fly var gull verdt! Våknet opp tre timer etterpå. Her hadde vi vært omringet av gjester og folk hadde lagt sin bagasje rundt oss, og vi hadde ikke ensa noenting. Er vi ekte backpackere nå tro? Vi har funnet ut at vi bare må ta den søvnen vi kan få, for det er neppe en garanti.

Fornøyde med rommet, så tok vi de vante hoppe på senga bildene vi gjør hvert sted:

Så var det ut å oppleve Rio. Vi var dritsultne, for det var nå over 12 timer siden siste måltid (med mindre du regner ølen til frokost). Satte oss på en buss ned til Copacabana. Der fant vi en gatecafe, og vi bestilte noe fra menyen som vi skjønte sånn ca hva var. (engelske og spanske menyer er vanskelig å oppdrive i Rio viser det seg?) 

 

Tilbake på oztel tok vi en ny øl i baren og slo av en prat med en brasiliansk vennegjeng som også bodde der. De anbefalte Maracana stadion, Ilha Grande, Florionapolis og flere av stedene vi har tenkt oss til på reisa. Vi sov som stener vår første natt i Rio.

Dag 2 starta mer tregt. Frokosten på Oztel er god, Varme ostetoast, kaffe, frukt og juice (Den er forsåvidt IKKE god..) Det høljer ned, så vi bestemmer oss for å dra på shopping. Går i 30 min til Botafogo shoppingsenter. Her bruker vi et par timer å å velge oss ut hvert vår par med havaianas. Er de ikke flotte??

I 8.etg på kjøpesenteret var det en takterasse med utsikt opp mot Sukkertoppen. Her sto vi og nøt både sola som nå var kommet, en milkshake fra Mcæern og utsikten utover det som viser seg å være en flott by..

 

 

 

Resten av kvelden tilbrakte vi på Ipanema. Her var det fantastisk shopping!! Men siden dette er Rio og både reiseguider og kjentfolk med og uten erfaring med Rio har sagt at vi ikke må finne på å gå rundt med kort, verdisaker eller mye gryn på oss, så hadde vi ikke med mer cash enn at vi kunne spise en god middag og smelle i oss ei flaske trøstevin? Shoppinghjertene våre blør nok en gang? Til info: Ipanema er fint, men ikke flott.. Det er veldig stille i forhold til resten av Rio, og etter vår mening et kjedelig sted med bare pensjonister, folk med barnevogn og mennesker som liker å sitte på krakk og se utover havet. Med unntak av shoppinga (som vi ikke fikk gjort noe av) så var det eneste andre positive med Ipanema at de solgte billig Itaipava (brasiliansk øl) i en bod ved stranda.

Dag 3 ble vår store seightseeing dag. Vi booka en privat rundtur med ei passe stressa dame som er værre på clutchinga enn Mie (ja Henrik, det er mulig!!). Hun kjørte oss først til sukkertoppen. Vi lar bildene her snakke for seg selv:

 

2 timer senere ble vi henta og kjørt til en katedral: (vi fikk ikke helt med oss hvilken..)

Så over Santa Theresa for å komme til Christ the Redeemer. Nå har det gått noen dager siden vi var her, så nå kan vi le av det, men der og da var skuffelsen over utsikten, eller mangel på utsikt, enorm!!! 

Slitne etter en lang dag med masse inntrykk, valgte vi å utforske nærmiljø i Botafogo på kvelden. Vi tok fortsatt våre forholdregler og gikk ut uten kamera? Det angrer vi villt på i dag. Botafogo er fantastisk!!! Utrolig sjarmerende gater, med gatecafeer, puber, barer, restauranter og nydelig nydelig mat!!! 

4. dag etter en fortsatt god frokost, men som nå begynner å bli kjedeligere og kjedeligere, kom vi opp på rommet igjen til et ubesvart anrop fra DnB. De hadde oppdaget misstenkelig aktivitet på kortet til vår felles reisekonto som Kristine disponerer. (Vi har hvert vårt kort til den samme kontoen vi bruker på reisa). Lang historie kort, det var blitt kopiert på minibanken på flyplassen i Rio(!) og det var tatt ut penger der igjen i dag. Og dette var jo ikke av oss. Så 300 R$ fattigere, og ett kort mindre på turen, satte vi kursen mot Maracana stadion. 

Maracana stadion er verdens største og tar 85 000 tilskuere. Det var absolutt et MUST å dra dit og oppleve den elektrisk-magiske stemningen som er på denne stadion. Det hadde vi hørt både fra folk som har vært der tidligere og fra alt vi har lest om stadion. Vi sjekka opp med en som jobber på hostellet og fant ut at det var Flamengo som hadde hjemmekamp! Billettsalget åpnet klokka fem, så vi burde være der da, for det var usikkert om vi kom til å få billetter hvis vi drøya til klokka åtte. Kampen skulle begynne kl. 22. Vi var der presis kl.17, for så å dra på et shoppingsenter i nærheten. Der shoppa vi litt, spiste buffet og begynte å glede oss til kampen. Dørene åpnet klokka åtte så vi dro tilbake sånn at vi var der halvannen time før kampstart. Greit å være ute i god tid når det er så mange folk. Vi så vaktene gjorde seg klare da vi var der for å kjøpe billetter og det var ikke få av dem. Inn kom vi. Fikk mala på oss logoen i kinna og fikk ballonger til å heie med. Vi var så gira at vi ikke visste hvor vi skulle gjøre av oss. Det var ikke kommet så mange enda, men det var sikkert fordi vi var så tidlig ute tenkte vi. Men der tok vi feil gitt. Da kampen startet var det UNDER 4000 tilskuere på en stadio som tar 85 000. Er vel det man kaller glissent! Suporterklanen besto av max 100 stk som var de som sto for stemninga på stadion. Bra for å være så få, men dårlig for å være en kamp i Rio. Gøy å ha vært på Maracana, men skuffende at det var så få der. Fikk høre i ettertid at dette har skjedd etter at de har bygd ny stadion til VM i 2014. Prisene har steget masse og vanlige folk har ikke råd til å dra på kamp lenger. Veldig synd.. Det viser seg også nå i ettertid at det var andre laget til Flamengo vi havna på kamp med..

Vi var nok litt fulle av energi denne kvelden for vi klarte ikke å legge oss tidlig. Satt oss ned i lobbyen og tenkte å mingle litt med han kjekke som jobber der, mens vi planla turen videre. Da klokka nærmet seg tre måtte han kjekke på apoteket, noe som ikke er så lett når du er på jobb. Så da spurte han de søte jentene som satt der med brusen sin og Lonely Planet boka om de kunne passe på stedet mens han var borte. Det kunne vi jo ikke si nei til. Så da var hostellet «vårt» for en time. Satt for det meste og håpet på at telefonen ikke skulle ringe, men koste oss likevel som hostellets ansikt utad natt til torsdag!

Torsdag morgen bar det opp tidlig fordi vi skulle sjekke ut for så å dra i en favella. Klokke 11 ble vi hentet av en kjempehyggelig guide, som det viste seg at vi skulle henge med store deler av denne dagen. Først bar det opp til den nærmeste favelaen, Santa Marta. Den ligger i en fjellskråning rett nedafor Christ the Redeemer. Dette var en fantastisk tur, som var absolutt verdt pengene. Vi kom tett innpå befolkningen og husene deres da vi først tok en bane helt opp til toppen for så å gå nedover. Her har det vært mye kriminalitet tidligere, men antall mord i året har gått helt ned til 0 nå, så et ganske trygt sted å være. Visste ikke så mye på forhånd, bortsettfra at det skulle være farlig, men det var ikke det inntrykket vi fikk i det hele tatt. Alle var hyggelige og det virket som de levde et nokså godt liv der, selv med så lite. Husene var bygd oppå hverandre av folka som bodde der. Ingen har råd til fagfolk i favelaen. Her lærer de seg bare hvordan det gjøres. Og det er et under at ikke husa har rast sammen, for det så vel ikke akkurat ut som godt arbeid. 

For de av dere som har sett musikkvideoen til Michael Jackson «they don´t really care about us» så er det i denne favelaen han har spilt inn videoen. Dette er en big deal i Santa Marta og det er flere hyllester til MJ rundt om der. Blandt annet en stor statue på plassen hvor han danser mest i videoen, og et stort mosaikbilde like ved.

Vi visste at vi skulle dra videre til Ilha Grande, men ikke hvordan, så da ordna vi like greit med han guiden vi hadde på Favela Tour. Dro innom hotellet og henta bagasjen for så å dra på lunsj med guiden. Han tok oss med til en brasiliansk buffet. Billig og kjempegodt! 🙂 Så satte vi kursen mot havna der hvor vi skulle ta båten over til Ilha Grande. En ca to timers kjøretur. Fikk kasta oss opp i en ribb og så satte vi kursen mot paradisøya Ilha Grande, der vi er i skrivende stund. Vi har møtt på mange utfordringer, blant annet nett tilgang.. Derfor kommer dette innlegget litt sent? men godt!! 😀

Til sist må vi få sagt at Rio de Janeiro var kjempefint. Vi koste oss masse og følte oss absolutt ikke utrygge i det heletatt. I løpet av de fem dagene vi var der så vi ikke så mye som en kriminell handling, og alle menneskene vi traff på vår vei var veldig hyggelige! 😀 Kunne definitivt dratt tilbake til Rio!! Vi har lært at det er lurt å ta forholdsregler, men samtidig ikke la paronoia ødelegge turen! 🙂

Det vi vil understreke om Rio, og sikkert Brasil generelt, er at maten er helt fantastisk. Dette er et folk som kan kjøtt, og sikkert den nasjonen i verden som dytter mest ost inn i mat – noe som ikke er feil!! Pao de queijo (brød fylt med ost) er en nydelig liten rett som selges overalt både på boder og restauranter. Det er ikke det at smakene er så overraskende i seg selv, men uansett om vi har spist på flotte restauranter eller billige bufeter, så er kjøttet ekstremt mørt, og nydelig tilberedt. Brasil har begynt å produsere mer vin de siste årene, men vin fra Argentina eller Chile til en brasiliansk biff, er heller ikke feil.

 

 

 

INNLEGG POSTET 18.02.2014.

Gjesteblogger: Mie Andersen!!

Av sikkerhetsmessige årsaker tok vi heller bussen til Los Angeles i stedet for å leie bil.. Det var to slitne jenter med søvnmangel og fyllenerver som satte seg på Megabus sin rute fra Nevada – California kl 15.15 tirsdag 11.februar. Med en nå dårlig pakket ryggsekk og alt for mye håndbaggasje fant vi setene våre i andre etg. på bussen, sank ned i setene og prøvde å sove litt de 6 (?) timene ferden til LA skulle ta. 

Dette viste seg å være vanskeligere enn først anntatt, så timene gikk med til å glo ut av vinduet, filme litt, og se på bildene vi hadde fyllt opp mobilene med fra kvelden før. Det kom flere overraskelser for oss begge, da det viste seg at store deler av kvelden var glemt? Men for en fantastisk morro bildekavalkade det var!! Litt sånn følelse som i Hangover 1, da gutta ser igjennom kameraet for første gang, og da får svar på mange ubesvarte spørsmål. I denne filmen blir gutta enige om å se igjennom en eneste gang, så slette alle bildene, men vi er da av typene som byr på oss selv. Nå skal det sies at kvelden ikke ble like vill som i Hangover, men det er gangske tydelig på bildene, at vi koser oss og har det gøy !

Vi er mennesker som byr på oss selv, og vi vil gjerne dele humoren vi opplevde når vi så igjennom mobilene våre på bussen til LA. Her er et redigert utklipp av hva vi fant..

 

Vi visste ikke stort om hvor vi skulle av i LA, men fant ut etter et kjapt søk på nett at Downtown LA var bydelen. Hva som var hvor eller hvor noe lå i forhold til hverandre, det hadde vi rett og slett ikke sjekka ut enda. Så langt var det eneste vi hadde fått med oss om LA, det Kirsti Billing hadde fortalt oss på forhånd, evnt noe vi har sett på tv (les. Pasific Blue og Lov og Rett i LA). 

 

Da vi gikk av bussen i LA var vi langt i fra uthvilte, sultne, tørste og hjemløse? Det som gjalt nå var å finne et sted å sove, og jo før jo bedre. Klokka var allerede blitt 21, og med med to så dessorienterte, slitne surrehuer fra Fredrikstad, var den beste løsningen der og da å finne en taxi. For å gjøre en lang historie kort, endte vi tilslutt opp på super8 motell i Downtown LA. Her fikk vi, som de erfarne (!) backpackerne vi er pruta ned prisen på rommet og slengt fra oss sekkene. Heldigvis lå det en Dominos Pizza på neste kvartal fra motellet, og kveldens siste (og første) måltid ble inntatt her? Nå var det natta for denne dagen. Dersom vi skal komme med ett godt råd til noen som skal ta samme reise som oss – ikke, under noen omstendighet dra på Vegas-party-like-it´s-your-last-night-fylla kvelden før du skal krysse ørkenen?

 

Utvilte og fornøyde våknet vi opp til California blue skyes og en skikkelig amerikansk frokost på motellet: Svære nystekte vafler med smør og sirup, kanelsnurrer (varme), yoghurt og appelsin. Alt var godt, men ikke direkte sunt, men nå viser det seg at som backpackere, så spiser vi hva som helst så lenge det er inkludert i prisen 🙂 

Etter ett lite kvarter på nettet på et wifisignal som var flere ganger bedre enn på MGM Grand, finner vi raskt ut t vi ikke bor så sentralt som vi ville. Takket være google maps, slenger vi oss nå på buss nr 2 til 6700 Sunset boulevard og sjekker inn på Hollywood Guest Inn. De kaller seg et hotell, men standarden er værre en motellet vi nettopp dro fra. Ganske råttent, men beliggenheten er fantastisk! Det tar oss akkurat 3 minutter å gå opp til Hollywood Walk of Fame, og Hollywoodskiltet ser vi fra inngangen til «hotellet».

Dagen går med til å traske rundt og orientere oss i denne enorme byen. Vi møter en islandsk produsent på Snowwhite hvor vi tar en øl, og han forteller oss hvilken buss vi skal ta i morra for å komme ned til Santa Monica Beach. 

Det er buss 704 som tar oss den 90 minutter lange veien fra Hollywood til Santa Monica. I LA er det mye rart som dukker opp på bussen, og i 90 lange minutter føler vi at vi er de mest normale menneskene på jord? Synet og luften som møter oss når vi går av bussen er fantastisk. Stranda er enorm, og havet ser ikke ut til å ta slutt i noen retninger. Lufta er klar med en lett varm bris i lufta. Her skal vi kose oss de neste timene!

Vi går først ut på Santa Monica Pier for å se litt på folka. Vi har kommet over en ny hobby her i statene vi kaller peoplewatching. Ny yndlingsaktivitet. Solbriller er et must 🙂

Vi leier to sykler og cruiser av gårde i retning Venice Beach. Det er en fantastisk promenade å både gå, stå på rollerblades, sykle, eller kjøre segway. Alle holder på med sitt, og her her kjenner vi skikkelig på den chille california stemningen vi har hørt så mye om. LA blir bare bedre og bedre.. Lunsjen tar vi et stykke forbi Venice, men velger å snu siden vi fortsatt har mer vi vil se og gjøre i dag. Et par stopp innom skateparken, musle(?) beach og kunstnerne som henger utenfor Venice, før vi tar de siste tråkka tilbake til Santa Monica.

Før vi finner bussen tilbake til Sunset, svipper vi innom The Apple Store på 3rd street og går til anskaffelse av et par nye iPhone 5s. I statene er det halv pris på eple-produkter, så dette har vi gledet oss til lenge. De gamle mobilene våre har sett sine bedre dager og er ikke til å stole på videre gjennom reisa vi fortsatt har ca 9 uker av.

Tilbake på hotellet slenger vi sammen det vi har av skittentøy og trasker i vei et par kvartaler til et myntvaskeri. Vi reiser videre til sør-amerika i morgen og det er allright å pakke sekken med mer rene enn skittne klær. Dette er ikke lett å finne ut av for to enkle jenter fra østlandet, men med god hjelp fra en hyggelig asiatisk dame får vi satt på tre maskiner med påfølgende tørking. 

Middagen inntas på en italiensk sjappe like ved vaskeriet, og trette, lett solbrune og veldig gira på LA, kaller loppekassene på oss. 

Dagen har kommet for at vi skal si adjø til USA og statene for denne gang. «Frokosten» som tilbys ved dette «hotellet» er kaffe og donuts. Med ekstra sukker. Men nok en gang er dette gratis og dermed uaktuelt å takke nei til. Vi pakker denne gangen sekkene litt mer nøye, og plukker ut flere plagg og to par høye hæler som ikke skal følge oss på resten av reisa. Vi sjekker ut og finner veien til det lokale postkontoret. DET ER IKKE BARE BARE Å SENDE EN ESKE MED DIV HJEM TIL NORGE? Det tar oss nesten en time og 66$ å få til dette, men lettet og fornøyd med å ikke dra med oss disse 6 kg ekstra i sekken, setter vi oss på den økologiske kaffebaren på andre siden av veien for hotellet. Vi gjør unna litt facebook, skype og nettbankærender, før vi setter kursen opp til Hollywood Boulevard og butikken til BizzyB for å si hei fra Kirsti Billing. Der møter vi en fantastisk nydelig dame fra Norge som har bodd og drevet egen butikk i Hollywood i 14 år. 

Vi har fortsatt ca 5 timer å slå ihjel før vi skal finne veien til LAX, så vi gjør som «alle» andre turister i Hollywood og hopper på en guida bussrute til Hollywood – Beverly Hills – Kjendishjemmene – o.l. Her får vi slått ihjel to timer, og selvom det ikke var like interessant for oss, som våre medturister på bussen, gleder vi oss stort over at bussen har gode seter, sola skinner, og vi slipper å finne ut hvor vi skal ta veien selv. Det er ren luksus å bli kjørt rundt og vist ting vi har sett på tv. Guiden vår en en hysterisk festlig, litt passiv-agressiv gangster dude med 17 ulike konspirasjonsteorier på hvorfor Michael Jackson ikke er død allikevel. Det tar oss ca en time å komme til huset MJ bodde (bor?) i, og den neste timen glemmer guiden seg bort, og husker ikke å vise oss noe mer av Hollywood. Vi kjører forsåvidt gjennom Rodeo Drive, men hele veien er det bare Michael Jacson som gjelder – og pengene han skal ha tjent på sin egen død. Vi koser oss for det, og finner humor i alle sånne karakterer som vi har møtt her i statene. 

Chineese theater

Porten til Micael Jacksons hus

På tide å kjøpe med litt proviant til det som skal bli nesten et døgn på reise. Vi drar til WholeFoods – en helt fantastisk flott helsekostmatbutikk – her kjøper vi både middagen for dagen og en haug med über-bars til veien videre. Vi stikker også innom en enorm skobutikk vi ble tipset om av BizzyB som heter Off Broadway Shoes. Backpackerhjertene våre blør når vi ser utvalget og ikke minst de lave prisene? Vi har ikke plass til så mye som ei skolisse til i sekkene, så vi må gå herfra tomhendte med knuste skohjerter. 

Men nå bærer det videre på nye eventyr. Vi må finne veien til LAX, så satser på at det går en undergrunnsbane dit. Vi finner ut at vi må bytte bane 3 ganger for så å hoppe på en shuttle som går direkte til terminalene. Nå var det ikke meningen å snike på banen, men vi skjønte rett og slett ikke at vi måtte ha nye billetter for hver gang vi bytta spor? Sånn har vi aldri vært borte i i noe annet land, så da det lyste rødt på kortene våre ved første bytte tenkte vi bare at det var en liten feil i automaten. Andre gangen det lyste rødt, begynte vi å skjønne tegninga, og tredje gangen visste vi det.. Vi hadde gjort oss til kriminelle i Los Angeles. Men en dollar her og en dollar der. Begge var vi skjønt enige om at som backpackere så var det å snike på metroen – helt innafor budsjett 🙂

Det tok oss halvannen time å komme til terminal 2. Vi har fortatt nesten to timer til flyet vårt til San Salvador skal gå, så vi tror uvitende og avslappa at vi har god tid? men så feil kan man altså ta. Har du noen gang lurt på hvorfor noen mennesker blir stående ved innsjekkingsskranken, og aldri blir ferdig?? At betjeningen til flyselskapet flyr frem og tilbake med disse menneskenes pass og papirer, ringer og sjekker dataen. Og at disse stakkars menneskene som står der og lager kø, blir mer og mer stressa, forbanna og frustrerte?? Ja, nå kan vi fortelle dere hva som skjer med sånne mennesker – for denne gangen var det nemlig vår tur til å være de menneskene.

Først så var det vanskelig for vår sjekk-inn-dame å skjønne at «ø» er en bokstav i Norge, men ikke i USA. At den internasjonale måten å oversette denne bokstaven på er «oe», og at Kristine Gangfløt er Kristine Gangfloet? Så gikk dette greit. Så ble det sagt at vi trengte visum til Brasil. Vi visste at vi ikke trengte det, men damen bak skranken var veldig i tvil. Dette ordnet seg også da hun fant ut at vi ikke trengte det. Men så kom det som gjorde at det begynte å bli mer stressende? Siden vi ikke hadde returbillett ut av Brasil, men fra Argentina, kunne hun ikke gi oss boardingkortene. Hun sa at brasilianske myndigheter kunne gi flyselskapet bot, og samtidig nekte oss inngang til landet. Hun kunne selv se på billettene våre at vi hadde billett 4 uker senere ut fra Argentina, men dette holdt ikke. Løsningen hun kunne gi oss (nå 65 min til flyet går) er at vi kunne kjøpe en delvis refunderbar flybillett ut av Brasil, slik at hun kunne gi oss boardingkortene og immigrasjonen i Brasil ville slippe oss gjennom. 

Så der står vi altså å krangler frem og tilbake, og forsøker å unngå å kjøpe to ubrukelige, symbolske flybilletter til 1100$ (ca 7000kr), mens klokka til sjekk-inn tikker og tikker. Nå er det ikke kø lenger, det er bare oss igjen ved skranka, med fire i bakkepersonalet som ringer, sjekker pcen, snakker med hverandre og prøver å roe ned oss. Vi gir til slutt opp, og drar frem kortet for å betale disse blodpengene, da hun i ticketskranka sier at billetten vi kjøper er fra Rio til Lima. Det er da det går opp et VELDIG stort lys for en av oss (les Mie:). Vi skal jo mellomlande i Sao Paulo på veien fra Argentina – og Sao Paulo er jo i Brasil. Derfra går flyet videre til Doha!! Det blir mange beskjeder på kort tid, og klokka tikker for å få skrevet ut boardingpass og sendt sekkene av gårde i tide. Men vi har i alle fall kommet gjennom dette syke nåløyet med budsjettet inntakt. Vi kommer til gaten noen minutter før den stenger, da sikkerhetskontrollen på LAX ikke er noe å spøke med.. 

3 flyvninger venter oss, først en 5 timers til San Salvador, 7 timer på flyplassen (!), så 3,5 timer til Lima i Peru, så akkurat nok tid til å boarde neste, og nå sitter vi her da, på den siste strekningen 5 timer til Rio de Janeiro!!! Det er nok bare en time igjen ca, og reisa så langt har gått utrolig smooth. Vi sov de to første flyvningene, men har brukt denne siste på å skrive dette innlegget og redigere litt bilder.  Nå er det Sør-Amerika for våre føtter, og vi gleder oss villt masse!

Vårt første møte med USA svarte til forventningene, og begge er klare på at vi må tilbake igjen. Men da blir det med tom koffert og ikke full ryggsekk 🙂